Kjønnsidentitet er den indre, individuelle opplevelsen av eget kjønn. Dette er til forskjell fra kjønnstilhørighet, som utvikles ved at personen på forskjellige vis får bekreftelse fra omgivelsene gjennom måten personen lar eget kjønn komme til uttrykk. Kjønnstilhørighet oppstår når andre oppfatter oss som kjønn på samme mate som vi oppfatter oss selv, og den kjønnstilhørigheten blir positiv, når det eller de kjønn som oppfattes blir gitt en positiv verdi både av en selv og av dem omkring.

Begrepet kjønnsinkongruens innføres i den nye ICD11 som ventes ferdig i 2017. Kjønnsinkongruens betyr manglende samsvar mellom det kjønn kjønnsorganene tilsier, og ens egen oppfatning om hvilket eller hvilke kjønn en har. Om man for eksempel har penis, men føler seg som kvinne, er det et eksempel på kjønnsinkongruens. Kjønnsdysfori betegner den smerten eller det ubehaget som kan oppstå når det foreligger kjønnsinkongruens.

Seksuell identitet er et begrep som omfatter flere komponenter. Almås og Benestad (2001) omtaler seksuell identitet som en betegnelse som omfatter somatisk (ytre anatomisk) kjønn, kjønnsidentitet og seksuell orientering. Vi kan gi et bilde på hvordan dette kan være: En person som «skifter kjønn» fra kvinne til mann, og som tiltrekkes av og tenner på menn, vil være å betrakte som en homoseksuell mann. En transperson som har en manns kropp, som oppfatter seg både som kvinne og som mann og som tenner på menn, vil være en homoseksuell mann i sitt mannsuttrykk og heteroseksuell kvinne i sitt kvinneuttrykk.

I dag brukes ofte samlebetegnelsen ‘transperson’ om hele kjonnsinkongruensspekteret. I ytterpunktene fins det klare forskjeller: fra transvestitter og crossdressere på den ene siden --‐ til transkjønnede, transseksuelle eller kjønnsopererte kvinner og menn på den andre. Transseksualisme er blant de fenomenene som ligger innenfor kjønnsinkongruens begrepet. Et eksempel er en person som ble tillagt hankjønn ved fødselen, men som oppfatter seg selv som kvinne.

De fleste kjønnsinkongruente forteller at de fra tidlige barneår har følt at de enten skulle vært i den andre kjønnsmajoriteten, eller de føler seg på en eller annen måte feilplassert. I større eller mindre åpenhet kler de – og oppfører seg som om de kroppslig sett skulle være i den andre kjønnsmajoriteten. Noen opplever tidlig ønsket om å endre kjønn, hvilket i Norge i dag (2014) innebærer at de må passe inn under diagnosen F 64.0, transseksualisme. Noen av de som oppfatter seg slik, får tilbud om et behandlings forløp ved Rikshospitalet. Forløpet skal inneholde utredning, hormonell behandling og visse former for kirurgisk kroppsjustering.

Mange kjønnsinkongruente bruker år på å undertrykke følelsene sine og gjør alt for å leve opp til det kjønnsuttrykket som de forventes å leve i, ut fra det kjønn de ble tillagt ved fødselen, og vil først senere i livet henvende seg til helsevesenet med et ønske om å gjennomføre en kjønnsbekreftende behandling. Det er et betydelig problem at det norske helsevesenets krav til diagnosen F 64.0 av mange oppleves som umoderne, fordi den baserer seg på at man skal passe mest mulig inn i kategoriene mann eller kvinne. Kjønnsinkongruente er ikke en ensartet gruppe, selv om de har det felles at det ikke er samsvar mellom selvopplevd kjønn og kjønn tillagt ved fødselen. Mange ønsker bare å gjennomføre deler av det totale behandlingstilbudet, som f eks. bare hormonbehandlinger og/eller mindre kirurgiske justeringer. De kan ha et fullverdig liv uten større irreversible kirurgiske inngrep. I 2014 har de som diagnostiseres med andre diagnoser enn F64.0 ,transseksualisme, ikke noe tilbud i norsk helsevesen . Barn med atypisk kjønnsopplevelse og/eller kjønnsuttrykk har også vært ”behandlet” på Rikshospitalet, men det er uklart hva denne behandlingen består i.

I Norge er behandlingen delt inn i nasjonalt, regionalt og lokalt nivå og funksjoner. Nasjonalt finnes det kun ett offentlig tilbud, og det er senter for transseksualisme (SFT) ved universitetssykehuset i Oslo. SfT tilbyr utredning og behandling av diagnosen F64.0, transseksualisme. I tillegg finnes det private sentre som arbeider på ulike nivå mot transpersoner, blant annet Stensveen ressurssenter som et lavterskeltilbud, og Grimstad MPAT. På regionalt nivå er det under oppstart ulike tilbud til transpersoner, primært rettet mot transkjønnede. Lokalt rundt om i landet finnes det endel psykologer og fastleger som har endel kompetanse på ulike transtilstander, og som tilbyr seg å støtte transpersoner. Det er under nasjonal utredning behandlingstilbud for alle typer transpersoner.