Kvelden jeg fikk vinger

FTPN/ februar 18, 2017/ Lett blanding/ 0 kommentarer

Husets 4 vegger er så komfortable, men så lite tilfredsstillende. Det er der ute det skjer. Jeg vil kunne vise kvinnen som bor i meg verden rundt meg. Hun er lei av å sitte fanget i mitt hus.
Det startet med en kollega, som ble til en god kollega. Min gode kollega ble til en nær venn. Hun er en venn som ser alle sider av meg. En venn jeg føler meg trygg med og tørr å fortelle mine hemmeligheter til. Jeg fortalte henne, etter mye tenking, min største hemmelighet: noen ganger har jeg et enormt behov på å ta på meg kvinneklær, sminke meg og bli til en jente. Hun hjalp meg å finne navnet Sofia Olivia og svarte at det å være Sofia ikke endrer noe på meg. Jeg er fortsatt den samme gode vennen og jeg er unik. Hun ville møte Sofia. Hun bygget opp under meg, støttet meg. Ristet på hodet da jeg viste en parykk som gjorde at jeg så ut som en som var på vei for å brenne kirker, ga tommel opp da jeg var på min søteste og lo godt da jeg viste henne en vinterjakke som hun ba meg love å aldri ta på…
Vi snakket stort og smått. Vi skulle ha en jobbaktivitet over en hel helg i Oslo. Det er øyeblikket du kan komme deg ut som Sofia, sa hun. Jeg ble dratt mellom 2 motpoler. Min ene side hadde gledet seg hele livet til dette øyeblikket, min andre side var livredd. Men vi gjorde en avtale og vi skulle se det an. Ble det for mye for meg kunne jeg bare droppe ut.
Et par dager før spurte hun om det var ok at vi skulle møte en skikkelig kul, god vennine av henne. Herlighet, skulle jeg forholde meg til enda flere mennesker? Hun ga meg navnet, sa jeg måtte bli venn på messenger, og vi skrev litt med hverandre. Det var ok, hun virket kul. Å forberede seg til en kvinnekveld var utfordrende. Jeg måtte pakke for en helg til to personer. Mest av tiden skulle jeg være mann, den ene kvelden skulle jeg være kvinne. Sminke, strømper, støvletter, jakke, smykker, parykk og hele tiden følelse av at jeg hadde glemt noe.
Vi var ut og spiste en bedre middag og jeg falt litt bort i ny og ne, med tanker på det som skulle komme. Da vi kom til hotellet forsvant jeg til mitt rom og begynte å gjøre meg ferdig i full fart siden vi ville komme oss ut til byen mens kvelden fortsatt var ung. Tok på meg kjolen, glemte smykket (det fant jeg ut senere), og la på en lett sminke med fokus på leppene. Med hjertet i halsen åpnet jeg hotellromdøren, trippet nedover korridoren, smatt i heisen og kom til hennes rom og to gode klemmer fra jentene. Jeg fikk komplimenter, en øl og vi skravlet om løst og fast. Ingenting skummelt. Så var tiden kommet til å gå ut av hotellet og inn i Oslonatten. Jeg fulgte jentene gjennom korridoren for plutselig å oppdage at halve arbeidsplassen satt i resepsjonen. Hjertet gjorde et hopp, jeg snudde 180 grader og beinet til sideutgangen. I etterkant lo vi godt av denne episoden for det var ikke akkurat Sofiatripping nedover korridoren. Plutselig kom mannen i full fart inn og «tung og bredbent» var beskrivelsen av gangen.
Vi gikk ut og nedover Karl Johan, lette etter et sted som var rolig men med mulighet for litt dansing. Sosialen i Møllergata var der vi fant et bord, det var passe rolig og vi kunne skravle litt. Forsiktig turte jeg å løfte hodet, se andre i øyne. Jeg var redd jeg skulle bli sjekket opp av noen fulle menn men det skjedde ikke. Etter hvert fylte stedet seg, og det gjorde også min blære. Min nye vennine, tok resolut tak i saken og sammen gikk vi retning jentedo. Det var en lang kø, mange jenter og en ny verden å titte inn der. Aldri sett så mye børsting av hår, retting på klær og sminking på et så lite sted. Dette er kanskje det stedet som er mest annerledes når man går ut. Men jeg klarte å gå på do, jeg klarte å gå forbi alle damer som sto og ventet og utenfor sto min vennine og sa hun var stolt av meg. Jeg kom tilbake til mitt bord der en jente satt på plassen min. Hun hoppet opp da jeg nærmet meg, kom til meg, ga meg en skikkelig klem og sa: jeg ønsker deg en fin kveld jenta mi!
Hjertet mitt smeltet. Hun var akkurat det jeg trengte. Hun var aksept. Hun var den som sa at jeg var en av dem. Jeg husker ikke hvordan hun så ut men hun var en ukjent person jeg alltid skal bære i mitt hjerte.
Resten av kvelden ble en stor drøm. Jeg danset, slo løs håret, trippet hjem og hadde pit-stopp på kiosk for nattmat.
Å komme ut av døren som jente trenger litt forberedelse, det trenger en lang tankeprosess, det krever mot – masse mot. Men jeg anbefaler alle å ta steget. Gjør det når du er klar for det. Ikke la deg presse. Plutselig kjenner du at reiret blir for liten, at verden venter.
Da må du spre ut dine fargerike vinger, løfte hodet og sveve ut i verden. Du kommer til å elske det, det er jeg sikker på.
Lykke til, alle fine jenter der ute, dere kan!

Leave a Comment